"Gleden presenterer" er vår måte å hedre mennesker vi mener har fortjent en større oppmerksomhet. Felles for dem er at de har et budskap som er positivt for vår helse i videste forstand. Dette budskapet vil vi gjerne være med å spre.

Først ut er:

Cellebiolog Bruce Lipton.

Bruce Lipton arbeidet med kloning av stamceller da han etterhvert skjønte at noe var grunnleggende galt med den rådende genetiske teori. Denne teorien bygger på at informasjon kun går fra genet (her brukes konsekvent genet, det korrekte er genomet, en kobinasjon av gener) og ut i miljøet. Ingen informasjon går den andre veien. Dette kalles The Central Dogma. Kort fortalt innebærer det at DNAet kopieres til RNA som igjen sørger for å produsere ett av flere proteiner. Formelen blir DNA - RNA- Protein.

Bruce Lipton fant etterhvert bevis for at dette er en ufullstendig, ja direkte gal oppfatning. Han fant nemlig i sitt arbeid at gener ikke var i stand til å slå seg selv av og på. Kort fortalt betyr det at gener som disponerer for sykdom for eksempel, vil være avslått til de blir påslått. Lipton fant det derfor nødvendig å utvide The Central

Dogma med to elementer, begge elementene er overordnet DNAet. De to elementene er omgivelser og signal. Da blir rekkefølgen slik: Omgivelser - Signal - DNA - RNA - Protein. Lipton har altså vist at signalet for å aktivere genet kommer fra omgivelsene, ikke innenfra genet slik The Central Dogma har hevdet i over 50 år.

Men her tar vi ett avbrekk fra det vitenskapelige.
Hvilke konsekvenser har dette for vårt dagligliv? De aller største konsekvenser. Bruce Lipton understreker at dette tar oss fra å være ofre, til å bli potensielle suverene herskere over vår egen mini- biosfære, vår kropp. For det er nemlig slik at omgivelsene for en celle er andre celler og dermed blir kroppen et mikromiljø. I dette mikromiljøet foregår det en ufattelig prosess både fysisk og energimessig. Det viktigste er at vi har en stor påvirkningsmulighet på vårt fysiske uttrykk. Cellene påvirkes nemlig ikke bare av kjemsike signaler, også følelsesmessige signaler slår over i rent fysiske uttrykk gjennom cellenes respons. Dette kan enkelt vises med en løgndetektor. Den måler hudmotstanden ved hjelp av noen enkle mottakere montert på feks fingrene til den som skal testes. Utskriften viser konsekvent at selv den minste endring i følelsesmessig tilstand vil være målbar.Enten den er positiv eller negativ. Bruce Lipton sier at dette er helt i overenstemmelse med hans funn. Signaler fra miljøet (følelsene) oppfattes av cellene, som gir umiddelbar, løpende respons. Lipton har også vist at cellene alltid befinner seg i den ene av to modi, vekst (åpen) eller stagnasjon (lukket). Cellene gir alltid uttrykk for den rådende tilstanden i miljøet (les kroppen), ingen tolkning blir foretatt, bare en respons.

Så kan man spørre seg, hva er mest hensiktsmessig, vekst eller stagnasjon? Svaret vil være avhengig av det ytre miljøet. Det er relevant å sette kroppen i alarmberedskap (frykt) når huset ditt brenner. Men det er ikke relevant å være i samme alarmbereskap en vakker dag på stranden. Men mange er i alarmberedskap hele tiden, dermed settes kroppen i en tilstand av kronisk stagnasjon og tappes over tid for energi. Lipton er helt klar på hva som er den ultimate kur for "celler som henger med hodet": Det er kjærlighet. Dette fyller cellene med ny kraft og setter dem i stand til å ivareta sin primærfunskjon. Som er å holde kroppen sunn og sterk. Personlig synes jeg det Bruce Lipton holder på med, skulle kalles Kjærlighetens Vitenskap. Han gjør grundig rede for sitt nye syn på genetikken i den populæervitenskapelige boka "The Biology of Belief".

For mer om Bruce Lipton og hans arbeid samt mulighet til å kjøpe bøker og DVDer, besøk:
http://www.brucelipton.com

Artikkelen er skrevet av Ivar Sørøy

Spørsmål eller kommentarer til artikkelen? Ta kontakt på ivar@gleden.net